Ali Halmas (42) har bodd 26 år i Norge. Han har utdanning som rørlegger, tilbud om jobb, nettverk, venner og et liv i Hadsel i Vesterålen. Men han har ikke lovlig opphold. For 26 år siden løy den da 16 år gamle gutten om hvor han kom fra, fordi han trodde det ga bedre sjanser om å få asyl. 14 dager senere rettet han på løgnen, og fortalte at han rømte til Norge som gatebarn fra Marokko, i jakten på et bedre liv. Siden har Ali kjempet en lang kamp mot norske myndigheter for å fortsette livet i Norge.
Nylig fikk han nok en gang avslag fra Utlendingnemnda. Etter at han fikk svulst for noen år siden, søkte han nok en gang om opphold, på humanitært grunnlag. Ali får ikke opphold i Norge. Etter nye regler for noen år siden, får han heller ikke jobbe. Han er i dag statsløs, og Marokko vil ikke ta i mot han. Så hva skal han gjøre?
Det finnes bare én åpenbar løsning i denne saken: Det er at regjeringen direkte eller indirekte sørger for at Ali Halmas får bli i Norge. Dette er en unik sak. Med sterke menneskelige hensyn. Og mange paradokser: Hadde en annen erfaren rørlegger fra Marokko hatt jobbtilbud i Hadsel og søkt om arbeidstillatelse, ville han trolig fått det.
Men kanskje er den ikke helt unik? I 2011 ble regelverket endret etter saken til Maria Amelie, en annen papirløs med utdanning og jobb. Da innførte myndighetene en snever ordning med mulighet til å søke opphold og arbeidstillatelse fra Norge, dersom man hadde relevant utdanning og et konkret jobbtilbud. Hensikten var å gi papirløse personer som var godt integrert en vei til lovlig status.
Norske myndigheter blir i dag også jevnlig kritisert for hvordan staten behandler statsløse. Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM) har etterlyst tydeligere rettigheter, og pekt på en systemsvikt for personer som blir værende i limbo i årevis .
Ali Halmas er en godt integrert hadselværing, vesteråling og nordmann. Han har utdanning og jobbtilbud som rørlegger – et yrke hvor vi mangler arbeidskraft. Han har ingen andre hjemland. Og han har i tillegg en helsesituasjon som krever jevnlig behandling. I slike tilfeller må vi forvente at folkevalgte tar sitt ansvar som ombudsmenn. Og at regjeringen rydder opp. Enten ved å instruere utlendingsmyndighetene direkte. Eller ved å vise forvaltningen retning, ved å peke på hvilke muligheter som allerede finnes i regelverket.